Klassekampen anmelder Faces in places. Djevelske bytryner.
Klassekampen anmeldelse i forbindelse med utstilling hos Galleri Briskeby:
Det blir sagt at denne utstillingen er en «nesten-retrospektiv», men kanskje man heller skal tenke på det som en markering av kunstnerisk overgang.
Jan Henning Larsen er en grafiker som har begynt å male, men som lar fortida henge igjen – i hvert fall foreløpig. Det er noe jeg normalt ville vært skeptisk til, selv om jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger (det er vel også derfor jeg er skeptisk). Men i dette tilfellet er det med på å etablere et spenningsforhold mellom fortida og en eventuell framtid. Veldig, faktisk: kombinasjonen svinger på et subsonisk nivå.
Fortida er tresnitt; et mørkt og røft billedunivers av kafébord med ølglass, det å være veldig dritings, og Lou Reed. Det eldste trykket er fra 1998, og ergo fra en verden som både er veldig annerledes og akkurat lik som denne.
Fortida er tresnitt; et mørkt og røft billedunivers av kafébord med ølglass, det å være veldig dritings, og Lou Reed. Det eldste trykket er fra 1998, og ergo fra en verden som både er veldig annerledes og akkurat lik som denne.
Skrittet over i maleri kan se ut til å ha vært nødvendig; bildene er radikalt større, langt mer detaljerte. Progresjonen kan i noen grad likne det å forlate den mørke puben etter noen stive drinker for å gå ut i solskinnet: det har en destabiliserende effekt på hvordan man oppfatter verden rundt, og ikke minst hvordan man oppfatter andre mennesker. Bytrynene utstillingens tittel refererer til, vil man jo helst unngå i dagslys, og særlig hvis man selv begynte å drikke tidlig. Her opptrer de i sin mest djevelske form, som paranoide mareritt med evnen til å drepe kun ved å befinne seg i synsfeltet ditt.
Komposisjonen i bildene er ved et første øyekast balansert, men ser man lenge nok, framstår den ikke sjelden som drastisk og voldsom. Og jeg grubler en god stund over det før jeg sier det høyt: «Maleriene likner jo faktisk på tresnitt, gjør de ikke?».
Det er da jeg blir opplyst om at Larsen har malt dem med trykkfarge. Enten det nå var fordi det var trykkfarge som var tilgjengelig, eller om valget ble tatt i et inspirert og nysgjerrig øyeblikk (eller begge deler), forklarer det den harde, til dels blanke, kvaliteten disse maleriene har. Og på et dypere plan forklarer det hvordan denne verden henger sammen. Ikke bare denne utstillingen, men hele verden.
Tommy Olsson - journalist Klassekampen